Det universelle språk                                                   Januarutstillingen 2006
Kilde: Adresseavisen 12.01.2006      Tekst: PER CHRISTIANSEN

Ulik kulturell og språklig bakgrunn til tross, Irene Sannerud og Rameh Nicolas har funnet, fellesskap i maleriet. Nå stiller de ut i Irenes hjemby Trondheim, der Galleri sg fra i dag viser eksempler på deres universelle kunstneriske språk.

De to kunstnerne møttes i Saudi‑Arabias hovedstad Riyad for fem år siden og fant et fellestrekk i hverandres bilder. Begge uttrykte seg abstrakt, han mer møysommelig og konstruktivistisk enn hennes impulsive og ekspressive stil, men likevel var det en samklang i uttrykk og formidling som ga grobunn for et samarbeid. Dette resulterte i flere felles utstillinger i Riyad, og kontakten er opprettholdt også etter‑at Irene Sannerud dro tilbake tit Trondheim etter ti års tid i Saudi‑Arabia. Siden i sommer har Rameh Nicolas holdt hus i hennes atelier i Sandgata, der en rekke nye bilder er blitt tit under en ny himmel og helt andre kulturelle forhold. Men bildene har likevel ikke endret seg så mye.

‑ Vi mater ut ifra det indre i oss selv, ikke landskap eller konkrete objekter som ligger utenfor, forteller de.

Rameh Nicolas er opprinnelig fira Libanon, men flyttet tit Frankrike i 1977 og tok sin kunstutdannelse der. Da han flyttet tilbake tit Midt‑Østen for noen år siden, valgte han å slå seg ned i Riyad, med tro på at markedet for kunst var bedre der enn i hjemlandet. Dette fikk han bekreftet, og Irene Sannerud har erfart det samme. Selv om begge mater i en moderne vestlig stil, har begge haft god avsetning på bildene, både i Riyads betydelige internasjonale miljø og blant moderne innstilte saudiarabere. Begge har også solgt tit kongefamilien og er etter hvert representert i tre av regentens palasser. I tillegg til felles utstillinger har Sannerud stilt ut i den svenske ambassaden. Etter arabisk skikk har publikum på utstillingene vært kjønnsmessig separert, slik at mennene har kommet en dag, kvinnene den neste. For begge er tiden i Riyad et tilbakelagt stadium, og Sannerud har slått seg ned i hjembyen og har altså etablert eget atelier. Nicolas har også ett ben i Norge, men har holdt fast på Frankrike som sin andre base. Begge håper etter hvert å få kontakt med byens kunstmiljø og har allerede gjort seg kjent hos en del av kunstpublikum med bilder i kollektive utstillinger i Galleri sg og Galleri Rica. I den nye utstillingen stiller de hovedsakelig ut bilder de fritt og uavhengig har malt hver for seg. I tillegg har de malt hvert sift bilde over et gitt motiv og slik tydelig fått frem forskjeller i tilnærming og malermåte, mens de også har smeltet belt sammen i felles arbeider signert av dem begge.

PER CHRISTIANSEN/Adresseavisen

Fargerik vinter   -  vinterutstillingen 2005
Kilde: Adresseavisen 19.11.2005      Tekst: PER CHRISTIANSEN

Trine Skulstad setter farge på vinterutstillingen i Galleri-sg med bilder som minst av alt minner om kulde og snø. Den 57‑årige maleren fra Oslo er et nytt navn for publikum i Trondheim, men noen har nok Iikevel sett noen av bildene hennes før. I en del av episodene av «Hotell Cæsar» henger det nemlig bilder av Trine Skulstad på veggene. Et tilsvarende bidrag har hun gitt til en viss, omdiskutert reality‑serie, en eksponering hun vedkjenner seg såpass at hun har tatt med noen scener derfra i sin nye katalog som foreligger fersk til utstillingen i Trondheim ‑ en by som hun for øvrig besøker for første gang. Inn fra den vekselvis sorte og hvite senhøsten kommer hun med et utvalg av sine fargesterke nonfigurative bilder, røde, gule og grønne, fiolette, turkise og blå, fremstilt av de sterkeste pigmentfarger på markedet. Uten tittel som stikkord fra malerens side åpner bildene for fri og upåvirket assosiasjonslek og fremkaller etter tur tanken om heftige, temperamentsfulle utbrudd, varme følelser, stille, rolige stunder, blå og solfylte dager, sommerlige landskap og urbane horisonter. Trine Skulstad har først de fire‑fem siste årene malt på heltid, etter et yrkesliv der kunsten har hatt sin plass på en annen måte, som terapeutisk virkemiddel blant barn med krigstraumer. Hun kan gi mange eksempler på at kunsten har hatt en positiv effekt på mennesker i krise, men har også tro på at den bør ha sin plass i hverdagslivet til folk flest. I hennes egne abstraksjoner er det sannsynlig at mange vil finne et uttrykk som lever, berører og varer.

PER CHRISTIANSEN
Adresseavisen

Kvinner i myke linjer                                                                     
Kilde: Adresseavisen 15.10.2005    

Fotograf Lasse Berres første separatutstilling rendyrker kvinnen. Tekst: PER CHRISTIANSEN
 

Første gang: Jeg har alltid lagt vekt på det estetiske uansett hva jeg har fotografert, sier Lasse Berre som rendyrker kvinnen som motiv i sin første separat-utstilling. Foto: RICHARD SAGEN

Alle de 39 bildene i «Female» er tatt med det samme beundrende blikk. - Finnes det noe mer fascinerende? spør Lasse Berre (bildet) og venter knapt på noe bekreftende svar. Med stødig fokusering på kvinners ansikt og kropp gjennom mange år er han sikker i sin sak. Han kjenner dette motivet, de enkle og rene linjene, de grasiøse bevegelsene og den feminine ynde. - Men jeg slutter aldri å undre meg likevel, sier han. I bunn og grunn er kvinnen fortsatt et uløst mysterium.

Et mysterium

Madonna og hore

Godt besøk

Lekent og ærbødig                  Kilde: Adresseavisen/Per Christiansen 05.02.2005
Lekent opphever Alf Toftner anatomiske regler, men viser en ærbødig respekt for gamle former for kvinnelighet.

Alf Toftner snur også opp ned på begreper om sentrum og periferi når han med mangeårige bakgrunn fra kunstnermiljøer i Sør-Sverige og Danmark har slått seg ned i Fosen. Men med base i Råkvåg har han funnet et sted som heller ikke er uten kunstneriske tradisjoner og som åpenbart har gitt inspirasjon og arbeidslyst til en rekke nye malerier og installasjoner.

Mange av disse stiller han fra i dag ut i Galleri sg i Kjøpmannsgata i Trondheim, der han har gått inn i et bryggemiljø likt sitt eget, og der han i fjor på en entusiastisk måte ble introdusert som et nytt navn av innehaverne Sissel Giæver og Dorith Scharffscher.

Undring og lengsel

Med utdannelse fra Århus, i tillegg til Trondheim og Kalmar, kan man ane noe dansk i Alf Toftners myke, sødmefulle og koloristisk vennlige uttrykk. Dette preger hele den store utstillingen i det rommelige bryggegalleriet, selv om han stadig skifter i viltre sprang fra den ene motivkrets til den andre. Selv samler han sin spredte orden i fellestittelen ”I have no body”, hentet fra et maleri med to liggende mannskropper, som slik pekes ut som et hovedverk av kunstneren selv. Kropp og kroppsutsnitt som armer, hender, hoder og bryst, er da også et tydelig sentralt motivfelt i Toftners malerier, uttrykt i en karakteristisk personlig stil, ofte stilisert eller gitt en naivistisk form, som lett gir en følelse av undring og lengsel. Iblant er disse organiske formene på en utfordrende måte gjemt i billedflaten, der den umiddelbare oppmerksomhet er overlatt tit slående detaljer og avvikende materialer. Det siste skjer ikke minst i bilder med innlagte hestehår, som skaper luftig bevegelse og dynamikk i flaten.

Kvinnelig flid

Dette tilløpet tit tekstil teknikk følges videre og mer direkte i Toftners anvendelse av blonder, nupereller og hekletøy som sjablonger. Sporene av det fine handarbeidet står tydelig igjen i mange av bildene, og rendyrkes også som eget selvstendig uttrykk i enkelte arbeider. Alter mest konkret er hyllesten tit tradisjon og kvinnelig flid og fingerferdighet der det konkrete tekstilarbeidet er presentert som kunstverk, tilsatt farge og bakgrunn av kunstneren som en videre foredling. En direkte hommage er for øvrig også stilet til både moren og søsteren i to separate arbeider.

                                                                                                                       Adresseavisen 05.02.2005

Grafitti og kniplinger                                        Kilde: Nationen/Bente Haarstad 07.02.2005                 

Kniplinger og hekling, strikk og broderi er kanskje ikke hva som har vært mest in i kunstkretser. Alf Toftner har jobbet med gamle tekstiler de ti sis­te årene, men sjeldent så gjen­kjennelig som i enkelte av de nye bildene. Gode, gamle hekleduker lyser infernalsk neongrønt på lerreter i stummende mørke.
‑ Jeg has alltid vært omgitt av husflid. Både mor, mormor og søsken drev med håndarbeid. I dag er mye av dette bortglemt, og husflid er blitt et nesten usyn­lig kulturuttrykk. Arbeidet mitt er en slags hyllest til kvinners kunnskap og teknikk men jeg er nok fascinert på en annen måte en det som er vanlig.

Alf Tofter er maler, men har byttet bort penslene med spraybokser. Han arbeider røft, som grafittikunstnerne i gata, men erkanskje mer mangesidig i innhold. Resultatet er i hvert fall lagt merke til gjennom to separatutstillinger i Danmark, to i Sverige,og i løpet av det neste halvannet året skal han til Hamburg, Milano og Oslo. Men først altså, til det relativt nystartede Galleri SG i Trondheim, med det som blir debututstillingen i hjemlandet.

Revitaliserer bygda
I vinter har det vært altfor mange vinterstormer ved små­bruket på Trøndelagskysten til å arbeide like mye utendørs somhan pleier, så Toftner har net­topp skaffet seg et atelier i Trondheim. Det å bo og jobbe på bygda som sådan har han myegod erfaring med. Ikke minst et­ter sine år på den danske øya Langeland og i svenske Små­land.

Alf Toftner har bodd ett år i kunstnerbyen  i Småland  i Sør‑Sverige, og er imponert av hva et bittelite sted kan få til. Stedet består  for det meste av skog og litt skogindustri. Likevel strømmer det besøkende dit, og i følge Toftner er det kunsten som er magneten. Nærmere bestemt er det bygd ti atelierer med tilhørende leiligheter der kunstnere fra hele verden kan bo rimelig. Og det er utstillingslokale, kafé og restaurant.

Måtte modnes

Alf Toftner begynte kunstutdan­ning som 19‑åring i Århus, men synes i dag det var altfor tidlig. Det endte da også med økonomiske studier, og deretter videoproduksjon på 80‑tallet. For 10 år siden begynte han med maleri, og synes det i dag er be­friende å være uavhengig av alt det tekniske som følger med video, enten det er oppdragsfilm eller kunstnerisk produksjon.

‑ Jeg har vel ikke vært klar for dette før nå, og synes det er litt underlig at snittalderen på de som går på Kunstakademiet i Trondheim visstnok er 21 år. Det å leve som kunstner er et alvorlig valg å ta, og får konsekvenser både for livet en lever og økonomien, sier 42‑åringen.

- samtidig kan man si at maleriet reddet livet mitt. Det vas tunge år på 90‑taller med mye sykdom. Det å finne et uttrykk har betydd alt for meg. Jeg har erobret livet og kroppen tilbake gjennom å uttrykke meg; men det handler også om å modnes og om å tørre. Det er en slags prøvelse å vise fram sitt eget på denne måten. Grafitti som estetikk kan være provoserende, men jeg synes det er en av vår tids viktigste kulturuttrykk. Jeg hadde kanskje også løpt rundt i gatene hvis jeg hadde vært 18 år.

                                                                                                                                      Nationen  07.02.2005

- Ja, vi vil alltid være de samme. Grafikken er vårt instrument, som fiolinen hos en fiolinist, sier Are Andreassen, som er tilbake i Trondheim etter mange år.

Samlet igjen etter trofast arbeid med grafikken på hvert sitt sted i Norge. «Brødrene grafikk» er fra venstre Ivar Olav Rudi, Are Andreassen og Knut Eerik Halvorsen. Foto: JENS SØRAA

Et bilde fra knut Eerik Halvorsen.

Tilbake på hjemtraktene er også Knut Eerik Halvorsen, og sannelig er det ikke gjensynsglede å spore også hos rogalendingen Ivar Olav Rudi der han sitter og ser ut over Nidelven og bryggerekken.

- Jeg gikk to år på kunstakademiet her, så vi har alle tre relasjon til Trondheim, sier Rudi, som i mange år har vært etablert med eget atelier og verksted i Haugesund.

Halvorsen fra Buvika har helt siden utdannelsen på Vestlandets Kunstakademi holdt til på bergenskanten og er i dag deleier i et kunstnerfellesskap på Radøy, med alle nødvendige tekniske hjelpemidler for å lage sine monumentale trykk. Selvhjulpen er også Are Andreassen, som etter mange år i Trondheim slo seg ned i Fleinvær på Nordlandskysten i første del av 90-tallet. Nå møtes de tre igjen i Trondheim, byen de ikke forlot uten at det hadde gitt visse avtrykk.

- For meg og Ivar begynte det sånn at malerlinjen ble helt overfylt etter at det heftige maleriet kom på moten. Vi oppdaget at det var god plass på grafikkavdelingen og boltret oss der under kyndig veiledning av Ove Stokstad, min kunstneriske far. Siden har det vært «langsomhetens estetikk» for oss, sier Are Andreassen.

Som kunstner har han sverget evig troskap til dyptrykk, syre og trykksverte. Det samme har de to andre, i tillegg til at Knut Eerik Halvorsen også har tresnittet på sitt tekniske repertoar. For Are og Ivar var studieårene i Trondheim en fin tid.

- Både på akademiet på senere på Bakke gård trykket vi mye, i lito og silketrykk, for etablerte kunstnere i Trondheim og lærte enormt mye av det, av folk som Håkon Bleken, Lars Tiller og Roar Wold. Jeg trykket til og med mye for Roar Matheson Bye, sier Are Andreassen, som i sin trondheimstid slik var et bindeledd mellom eldre og yngre generasjoner, i likhet med bl.a. Kurt Edvin Hansen, som jo i senere år også har reist nordover igjen.

- I dag er det bare en times båtreise mellom oss to med 25 knops fart, sier Are.

Men i disse dagene er det kunstnervennskapet med Ivar og Knut Eerik som gjelder.

- Det var inderlig godt å møtes igjen. Vi ant tonen igjen med det samme, selv om det er gått noen år, sier de. Fra Galleri sg var det Are som først ble kontaktet, og så koblet han de to andre inn.

Rock'n'roll

- Og nå skal vi fortsette samarbeidet, sier de, fast bestemt på å få fart på grafikken igjen. Blant flere ideer som er kommet på bordet etter gjenforeningen, er et par uker som gjestelærere på kunstakademiet. - Da skal vi virkelig stå på. Det blir rock'n'roll, det må studentene belage seg på. Det er på tide de begynner med grafikk igjen; det er ekte, kompromissløs kunst, bedyrer Are Andreassen, glad for å bidra til at Trondheim igjen får en skikkelig «heavy metal»-utstilling å bryne seg på. Selv kommer han med en type motiver mange vil kjenne igjen, ruvende geometrisk-abstrakte former, til dels er plassert i et stilisert landskap. Knut Eerik Halvorsen har også i alle år holdt konsekvent fast på sine monumentale former og store formater, der svake kontrastfarger til det sorte og hvite etter hvert har blandet seg inn. I et nært teknisk slektskap, men i oppmykende konstrast står Ivar Olav Rudis motiver, der han med lekne riss i platen har tegnet naturalistiske objekter og situasjoner i en virtuos demonstrasjon av grafikkens direkte og umiddelbare uttrykk og evne til å gi bilder liv.

	Rundt 300 personer fra nærings- og kulturlivet deltok under utstillingen. Foto: MARIA GOSSÉ
	Bjørn Lyng hygget seg i samtale med gallerieier Dorit Scharffscher og kjøpmann Trond Lykke (t.h.).  Foto: MARIA GOSSÉ
	RBK-direktør Nils Skutle og Bjørn Lyng fant tonen. Foto: MARIA GOSSÉ

Kilde: Adresseavisen 19.09.2004

Stor interesse for Lyng-utstilling Rundt 300 personer var innom Galleri-sg da forretningsmannen Bjørn Lyng (79) åpnet sin utstilling lørdag kveld.

Tekst: Marius Karlsen
Lyng var både stolt og spent under åpningen, hvor mange av hans prominente venner og bekjente fra nærings- og kulturlivet deltok.

- Det er veldig positivt at så mange kom, og responsen er meget god, forklarer den spreke 79-åringen.

- Næringsliv og kultur har mye å lære av hverandre, for gjennom å være mer kreativ kan også bedrifter bli mer lønnsomme. Et mer kreativt menneske enn Lyng tror jeg neppe finnes, sa Wiseth under åpningstalen.

Svein Wolle: «Lofoten nr. 1». Wolle er en av flere arkitekter som deltar på temautstillingen «Hus» i Galleri sg.

- Det ser ut som begrepet «hus» for de fleste betyr noe med skråtak, registrerer arkitekten Anne Holter-Hovind, som selv heller ikke har unngått denne tradisjonelle formen i en større installasjon hun har laget sammen med sine arkitektkolleger Beate Skille og Anna Giske Skibevaag. Hos dem har husene blomstret tapet utenpå, og døren inn fører ut i en frodig hage. Ting blir med andre ord snudd på hodet, men det hindrer ikke at den gode følelsen av hus og rom er til stede, med en opplevelse av både varme og intimitet. I en miniatyr-skala har de tre arkitektene på denne måten skapt omgivelser og virkninger de også i det daglige virke er opptatt av å få til.

Også andre arkitekter og kunstnere med arkitektbakgrunn har kommet med bidrag til utstillingen, blant dem Birgit Cold, Edvard
Hiorthøy, Svein Wolle, Paul Irgens og Dag Henning Braaten. Også disse har spredd seg ut over det
brede spekteret, fra Braatens landskapsbilder med gårder og hus til Irgens' assosiative abstraksjoner. Ifølge galleristen, Dorith Scharffscher, har utstillingen hatt som mål å samle ulike miljøer og ser ut til å ha lykkes med det. Trondhjemsmotivene er representert med navn som Roald Stevik, Arill Asplem, Emmy Myklebust, Jorid Rathe og Erik Høiem, den siste med malerier fra rykende brannruiner. .

Med historien i fokus                 Kilde: Adresseavisen 29.03.04
Tekst: Per Christiansen

Fotohistorien er utgangspunktet når 24 elever ved Norsk Fotofagskole stiller ut i Galleri sg i Trondheim under fellestittelen «Anno». På ulike måter har de unge fotografene latt seg inspirere av gamle bilder, teknikker og utstyr.

Dobbeltportrett i klassisk «rembrandtlys», fotografert av Anne-Line Bakken, med referanse til en tidlig periode i fotohistorien.

Syv av elevene er nylig premiert i konkurransen «Utsnitt '03», arrangert av Norske reklamefotografers forening. På få år har fotofagskolen i Trondheim kommet opp på et høyt nivå og etablert et undervisningstilbud som har skapt interesse over hele landet. Janne Amalie Svit begynte som elev på den nyetablerte fotoskolen i Ilsvika høsten 2001 og hørte slik til det første kullet som gjorde seg ferdig med sine to år i fjor vår. Siden i høst har hun vært timelærer i fotohistorie og ledet arbeidet med å få til denne utstillingen.

- Fotofagskolen har etter hvert funnet sin form og er i dag først og fremst en skole for dem som vil drive med reklame og andre former for kommersiell fotografering. Skolen legger også stor vekt på teknikk, særlig i det første året, slik at mange nøyer seg med ett år og går videre til annen type utdanning, f.eks. mer i kunstnerisk retning, sier Svit, som selv kom til Norsk Fotofagskole fra tre års kunstutdanning i England. For henne var det behovet for å lære mer fototeknikk som førte henne til den nye skolen i Ilsvika.

Fotohistorie har til nå vært et fag for andreårselevene ved skolen, men ifølge Janne Amalie Svit kan dette grunnleggende faget vel så gjerne bli lagt til førsteåret. Til tross for store tekniske endringer i fotofaget, spiller historien stadig en viktig rolle, gjennom inspirasjon fra bestemte fotografer, moteretninger, motiver og bildesjangre, lyssetting, kameratyper etc. På utstillingen er linjene tilbake i historien forklart ved hvert enkelt bilde. Til dels er også et konkret forelegg stilt ut sammen med elevarbeidet, f.eks. de  populære «visittkortene» fra de nærmeste tiårene omkring 1900. Sammen viser gruppen at fotografering kan gi svært ulike uttrykk, virkninger og resultater. - For mange vil et bevisst historisk utgangspunkt komme til å prege det personlige uttrykket, uansett hvilken type fotografering de siden vil drive med, sier Janne Amalie Svit, som selv har etablert egen virksomhet med bl.a. reklamefoto i Verdal.

Tekst: Per Christiansen                                               Kilde: Adresseavisen 29.03.04
 

Galleri sg har markert seg som et aktivt galleri siden starten i høst og utvider nå spekteret betraktelig utover det lokale med denne utstillingen. Innehaverne Dorith Scharffscher og Sissel Giæver føler at galleriet begynner å bli innarbeidet og kjent blant galleripublikum og kunstnere i Trondheim. Så har de også et stort og særpreget lokale å by på og et stadig skiftende utstillingsprogram, som fra i dag utvides til også å omfatte utenlandsk kunst, ved fire kunstnere fra Latvias hovedstad Riga. Fra latvisk side ses utstillingen som en viktig del av landets kultur- og informasjonsarbeid i nabolandene, og dette markeres i kveld tydelig når den latviske ambassadøren i Norge, Normunds Popens, tar turen fra Oslo for å åpne utstillingen.

Kristaps Zarins: «In the Field», maleri i Galleri sg, som fra i dag presenterer kunst fra Latvia i en større utstilling.

- For oss latviere har malerkunsten alltid vært en uttrykksmåte for våre følelser, våre tanker, vår levemåte, og malerne i Latvia viderefører tradisjoner i moderne retninger. Til denne utstillingen har vi valgt ut fire kunstnere som på ulik måte representerer det latvisk kunstlivet i dag. De er forskjellige, men er like på den måten at arbeidene deres ikke trenger noen forklaringer, heter det i en presentasjon ambassadøren har forberedt til åpningen.

De fire kunstnerne er alle knyttet til kunstakademiet i Riga, og tre av dem kan smykke seg med tittelen professor, Juris Jurjans, Aleksejs Naumovs og Kristaps Zarins, født henholdsvis. på 40-, 50- og 60-tallet. Den unge 70-tallsgenerasjonen er representert ved Laima Bikse, slik at utstillingen har et aldersmessig spenn, i tillegg til de uttrykks- og motivmessige forskjellene. I noen grad gjenspeiles denne aldersforskjellen i maleriene, der eldstemann Jurjans i størst grad bygger på tradisjon og det naturalistiske figurmaleriet. Naumovs er derimot en rent abstrakt maler, mens figurasjonen kommer tilbake i Zarins bilder, som har størst umiddelbar appell, ved siden av Biskes lyriske skildringer av objekter, rom og landskap. De fire kunstnerne kan vise til betydelige merittlister, med utstillinger i en rekke land, og det er slik ikke første gang de er utenfor Latvias grenser som «ambassadører» for et kunst- og kulturliv som etter mange år med begrensete muligheter for kontakt, gjerne vil vise seg frem - og by på litt balsam for sjelen.

Kilde: Adresseavisen 12.02.2004

                                      Kilde: Adresseavisen 31.01.2004
Skarpe bybilder
Tekst: Per Christiansen

Med skarp tusj og myke penselstrøk gjengir Jori ' Rathe bygninger og gatemiljøer i Trondheim fra vante og uvante vinkler. Rundt 20 blikk på hjembyen fra det siste halve året stilles ut i Galleri -sg i Kjøpmannsgata fra i dag.

Parallelt med jobben som reklametegner i Adresseavisens annonseavdeling har Jorid Rathe tegnet og malt for seg selv i mange år.
Bymotiver begynte jeg så smått med rundt 1975, men det er først i de senere årene at jeg har fått anledning til å bruke noe særlig tid på det, sier hun, etter noen aktive måneder frem mot utstillingen i bryggegalleriet i Kjøpmannsgata. Det er ikke minst sent på høsten og om vinteren hun finner frem til motivene sine. Først fanges de gjerne med kamera, før arbeidet starter med tusj og akvarellfarger på arbeidsrommet hjemme.
- Jeg liker best å tegne bymotiver når trærne står uten løv. Det er da bygningene er mest synlig og kommer best til sin rett, sier Rathe, som legger vekt på å gjengi sine bygninger og bypartier mest mulig korrekt, men hun skreller vekk og forenkler en god del etter eget forgodtbefinnende. Skilt og myldrende fasadepynt plukkes vekk, og gatene hennes er tomme for folk og biler. Trærne får derimot stå igjen, med sorte forenklede linjer, og blir til dekorative elementer i bildet. Detaljer
i forgrunnen kan hun også ta med inn i bildet, og med det lage en vri selv på de mest tradisjonelle bymotiver, f.eks. St. Jørgensveita mot Vår Frue kirke. I tillegg gir hun et personlig anstrøk til hvert motiv i et personlig fargevalg, ofte litt på siden av slik det egentlig er.
Fargenyansene jeg legger inn i et bilde bestemmes ofte av humør og sinnsstemning. De fargene jeg ser ute i byen, avgjør også ofte hvilke motiver jeg velger og ikke minst for hvilke utsnitt jeg gjør, sier hun, og viser i utstillingen at de kan gjøres temmelig forskjellige. Stiftsgården, Waisenhuset og Port Arthur f.eks. vider seg godt ut i bredden, mens veiter og skrånende gater er gjengitt i høye og smale formater. På denne måten understrekes karakteristiske trekk både ved enkeltbygninger og bypartier, samtidig som en i bildene lett fatter arkitektoniske kvaliteter som det til daglig ikke er like lett å få øye på i et travelt og vrimlende gatebilde.

Kilde: Adresseavisen 12.01.04

En tolkning av lyset

Vinterlyset er sparsomt, men det er ikke minst i mørketiden at Gry Molvær er ute for å fange det. Som kunstfotograf tolker hun lyset på sin måte.


Tekst: Per Christiansen

Foto: PER CHRISTIANSEN - November og desember er fantastiske lysmåneder, sier Gry Molvær, og viser det bl.a. med bilder av solreflekser på et islagt vann, «Lysstreifar» (til venstre) og «Lysspor». Utstillingen åpnet lørdag.

NAVNET OG ANSIKTET er kjent fra TV, men på fritiden skifter den kjente programlederen fra «Schrødingers katt» til motsatt side av kamera. Fotografering har hun arbeidet mye lenger med enn journalistikk og fjernsyn, og det var naturlig for henne å fortsette også etter at hun kom til Trondheim og fikk den
eksponerte jobben som formidler av populærvitenskap. - Jeg har alltid kamera liggende i bilen og stopper når jeg ser spesielle lysvirkninger og motiver. Slik har jeg mistet mange ferjer, smiler Gry Molvær, som i dag åpner en utstilling med et utvalg foto i Galleri sg i Kjøpmannsgata.

Lyslandskapet

Bildene er til dels i store formater og skildrer natur- og kulturlandskap under lysforhold som skaper kontraster og stemninger. Landskapsbilder er det ikke i egentlig forstand; her blir landskapet mer en ramme for det lysspill fotografen griper fatt i og holder fast. Selv snakker hun om landskapet som et utgangspunkt, mens bildet blir en innadvendt tolkning av lys. Med høst- og vinterlyset tegner hun med hvitt i et langt på vei fargeløst landskap, slik at bildene ofte fremstår med grafiske sort/hvite virkninger, til tross for at de er tatt med fargefilm. - Jeg fotograferte mye med sort/hvitt tidligere, men med fargefilm får jeg frem sjatteringer i lyset på en annen måte, sier Molvær, som i bryggegalleriet i Kjøpmannsgata bl.a. viser bilder med kontraster mellom fjord og fjell, skinnende lysstreif over is og arkitektoniske silhuetter mot himmelen.

Fotokollektiv

Tidligere har hun stilt ut separat bl.a. i Peder Opsviks galleri Cylindra utenfor Ålesund for et drøyt år siden - og opplevd en åpningshelg med tusen besøkende. I Trondheim har hun de siste årene vært medlem i fotokunstgruppen Sverm og deltatt i flere utstillingsprosjekter med kollegene der, bl.a. i en serie utstillinger i Galleri Blunk og en egen utstilling i Ravnkloa, da medlemmene spredte seg på flere steder i byen samtidig. For Gry Molvær betyr fellesskapet gruppen mye, samtidig som hun håper å fortsette med utstillinger på egen hånd. Hun føler at fotokunstmiljøet i Trondheim er bra og i positiv utvikling og har med utstillingen i Galleri sg fått en hyggelig bekreftelse på at
det er interesse for bildene hennes også i denne byen.

PER CHRISTIANSEN/Adresseavisen 12.01.2004

Julekunst i brygga

Noen julegate har Kjøpmannsgata aldri vært. Men i år kan den i hvert fall by på en jule- utstilling, i det nye Galleri-sg i bryggegata.

Tekst: Per Christiansen

Galleriet var en kjærkommen tilvekst til det beskjedne galleri- og kunsthandelmiljøet i Trondheim da det ble etablert i høst. Initiativet ble tatt av Dorith Scharffscher og Sissel Fjærem Giæver, som begge har noe av sin kunstbakgrunn fra Trondhjems Kunstforening.

- Folk har allerede funnet frem til oss, og vi kan slett ikke klage på besøket. Kunstnerne slutter også godt opp om galleriet, og vi har fått gode forbindelser med kunstnere utenbys, forteller Scharffscher, som overrasket seg selv med å etablere et privat galleri i en alder av 60 år. I tillegg har hun og Giæver ansvaret for den stadig skiftende utstillingen på det nye «elvehotellet», Rica Nidelven Hotel.

Store navn

I det store bryggelokalet i Kjøpmannsgata har de også overrasket andre, blant annet med et bra tilbud av etterspurte navn som Odd Nerdrum og Kjell Erik Killi Olsen, men også med lokale kunstnere som har vist seg å slå godt an, som Anne Kristin Myrseth og Jorid Rathe. Disse er også med på juleutstillingen; Killi Olsen med frodige litografier, Nerdrum med noen av sine grafiske portretter, Myrseth med originale sammensetninger av tegninger og små malerier på papir, mens Rathe viser trondhjemsmotiver i sine rene og sikre strek. Den nordnorske grafikeren Gunn Vottestad er også blitt et populært navn i bryggegalleriet, forteller Dorith Scharffscher. Fra det lokale kunstmiljøet kan hun ellers vise til sentrale og kjente personer som Ove Stokstad, med stor ny grafikk, Jostein Kirkerud, John Rolseth, Barbro Maria Tiller, Kari Vikki, Beret Aksnes, Merethe Morgenstierne, Roald Stevik og Egil Bauck Larssen. Interessante trønderske navn fra litt utenfor byen er Jarle Øien, bedre kjent som Farmen, og Axel Becker, som har utført malerier i en spesiell italiensk stucco-teknikk som gir en særegen blank overflate. Becker har videreutviklet en tradisjonell metode under arbeidet med en utsmykning i Stadsbygd og viser her hvordan han også kan ta den i bruk i maleriets format.

En egen vegg på utstillingen er viet Lars Tiller, i anledning at Magni Moksnes Gjelsviks bok om denne trondhjemskunstneren nå foreligger. Se nærmere omtale her.

Etter den gode starten har innehaverne naturlig nok planer for tiden etter jul, som innledes av en fotoutstilling med Gry Molvær i januar, bilder av Jorid Rathe fra først i februar og fire latviske kunstnere senere i måneden.

Nytt galleri på rekordtid

På tre og en halv uke har Dorith Scharffscher og Sissel Fjærem Giæver gjort om et slitt butikklokale til et lyst og åpent galleri.

Tekst: Per Christiansen

Nå blir det også kunst, ikke bare kommers i Kjøpmannsgatas bryggerekke.

- Her håper vi på å skape et møtested for kunstinteresserte mennesker i byen. Vi viser hovedsakelig ny kunst av trønderske kunstnere, men vil også overraske med andre ting etter hvert. Det er god plass både til en stor blandet utstilling, et lager av grafikk og annen kunst, og en egen adskilt avdeling til separate utstillinger, sier de to nye galleristene, som står som likestilte eiere av Galleri sg i Kjøpmannsgata 23.

Etter en stor dugnadsinnsats fra familie og venner er lokalene blitt klare på rekordtid. Mange kunstnere i byen har også raskt sluttet opp om det nye foretaket, som oppleves som et kjærkomment tilskudd i en temmelig gallerifattig by.

- På den måten har vi fått mange av byens kjente navn, men vi vil at galleriet også skal være et sted for unge og uetablerte kunstnere. Flere malere fra Kunstakademiet er derfor med allerede fra starten, sier Dorith Scharffscher, som selvsagt drar stor nytte av sine kontakter i kunstlivet gjennom mange år, de siste årene som intendant i Trondhjems Kunstforening. Sissel Fjærem Giæver har også bakgrunn fra kunstforeningen, som mangeårig medlem, og med jobb på innsiden de siste par årene. - Det blir mye å gjøre, men vi er begge aktive damer, innstilt på at dette skal gå bra.

Dugnadsånden fra oppstartsfasen håper vi også å kunne ta vare på, sier Giæver.

Til åpningen er hele galleriet fylt av en kollektiv utstilling med en rekke navn fra byens kunstmiljøer.

Møtested for kunstinteresserte. Dorith Scharffscher og Sissel Fjærem Giæver åpner lørdag dørene i Galleri sg, bl.a. med bilder av Kim Hiorthøy på veggen.
 

Kilde: Adresseavisen 07.11.03