Tiller endelig i sentrum
Kilde:Adresseavisen
Lenge har Lars Tiller vært regnet som «en av Gruppe 5». Nå
står han endelig suverent i sentrum, i en egen ruvende biografi.
Tekst: Per Christiansen
Magni Moksnes Gjelsvik har skrevet biografi om Lars Tiller.
- Det var Lars Tiller selv som ba meg skrive en bok om ham. Nå har
jeg gjort det. Men det er merkelig at ingen har gjort det før, sier
kunsthistorikeren Magni Moksnes Gjelsvik om boken «Lars Tiller i
sentrum. Fra Bjarne Ness til Gruppe 5», som er blitt en kombinasjon
av biografi og kunsthistorisk analyse.
Det gikk
en del år før hun kom i gang. - Det skjedde for to og et halvt år
siden. Jeg leste Tillers artikkel «Om det å oppleve kunst» i
Trondhjems Kunstforenings årsberetning fra 1964, og det ga meg en
a-ha-opplevelse. Jeg bestemte meg momentant for å begynne, sier hun.
På det tidspunkt var Lars Tiller gått bort. Etter mange år med
tiltagende sykdom, døde den fremstående trondhjemsmaleren i slutten
av november i 1994, 70 år gammel. Slik er boken blitt til med en
viss historisk distanse. Men for Magni Moksnes Gjelsvik har
kunstneren likevel vært nær nok under arbeidet. - Jeg kjente ham fra
jeg var elev på Kunstskolen i Trondheim tidlig i 50-årene og fulgte
ham siden på nært hold gjennom alle år. På kunstskolen, der han
vikarierte for Oddvar Alstad, var han riktignok noe reservert og
litt vanskelig å komme innpå, men et nærmere personlig forhold til
ham fikk jeg til gjengjeld da jeg begynte i Kunstforeningen på
slutten av 70-tallet. Da hadde jeg beundret Lars Tillers kunst i
lang tid. Det første bildet av ham kjøpte mannen min og jeg i 1962.
Det sto utstilt i Bergen Bank, og vi ble helt betatt av det sorte og
røde nonfigurative maleriet. Vi hadde spart penger til ny sofa. Så
ble det et Lars Tiller-bilde i stedet.
Tillers mandat
Noe intervju med kunstneren, med boken for øye, ble det aldri. - Men
Tiller ba meg få med én bestemt ting den gangen han ba meg skrive om
ham. Det var en opplysning som var avglemt i Norsk Kunstnerleksikon,
nemlig at han hadde vært elev av billedhuggeren Per Palle Storm på
Kunstakademiet. Det var det viktig for ham å få nevnt; selv hvor
forskjellige de to var som kunstnere. Det han lærte av Storm om
oppbyggingen av en skulptur, var viktig for ham i hans egen
konstruktive kunst og billedbygging, sier Gjelsvik om sitt
personlige mandat fra kunstneren.
Under arbeidet har Lars Tillers enke, Gudrun Roos Tiller, og broren,
professor Per Olav Tiller, vært de viktigste muntlige kildene til
biografien. Per Olav var den yngste, Lars den nest yngste i
søskenflokken på fire i den forholdsvis velstående familien i Nedre
Møllenberg gate. Her drev faren Johan på og malte litt i ledige
stunder, og Gjelsvik slår fast at Lars Tiller fikk mange kulturelle
impulser hjemmefra. - Moren var riktignok skeptisk da Lars i
gymnastiden kunngjorde at han ville bli kunstner. Hun fryktet for
hans følsomme sinn og at det kunne føre til det rene bohèmeliv.
Faren derimot var positiv, sier forfatteren som har funnet en
interessant artikkel av gymnasiasten Lars Tiller i Adresseavisen
under krigen. - Den var skrevet i den tiden Tiller rett som det var
gikk over gaten fra Katta til Kunstforeningen, der det spesielt var
Bjarne Ness han var opptatt av. Men i den tidlige avisartikkelen slo
den unge Tiller fast at han selv ville male forenklede ting, med
mørke linjer mellom, sier Gjelsvik og peker dermed på en tidlig
forhåndsvarsling av det som skulle komme.
Oslo, Paris - og tilbake
Etter krigen gikk Lars Tiller et halvt år på den nye Kunstskolen i
Trondheim. Fra høstsemesteret 1946 gikk han direkte over til Statens
Kunstakademi i Oslo, der han fikk Jean Heiberg som malerprofessor.
Siden fulgte et opphold som elev hos Fernand Léger i Paris, der
Tiller for øvrig hadde tilbud om å bli lenger. Men i stedet for å
fortsette utenlands, eller å slå seg til i Norges eget lille
kunstneriske sentrum, Oslo, valgte han å dra tilbake til hjembyen,
der han ble ansatt på Institutt for form og farge ved arkitektlinjen
på NTH i 1954. I Trondheim etablerte han også familie, sammen den
svenske malerinnen Gudrun Roos, som hadde avslørt et stort talent
gjennom lignende Léger-inspirerte malerier som ektemannen.
Miljøet på NTH kom til å bety mye for Lars Tiller og utviklingen av
norsk modernisme generelt, men Magni Moksnes Gjelsvik peker også på
at Tillers valg av «provinsen» hindret ham i å nå en mer sentral
posisjon i norsk kunst enn det han har fått. - Så lenge han på egen
hånd, eller som medlem av Gruppe 5, markerte seg i Oslo og Bergen,
fikk han den oppmerksomhet han fortjente. Når han etter hvert ikke
klarte å fortsette karrieren som maler på grunn av sykdommen og de
stadig mer skjelvende hendene, ble han mer oversett, om ikke glemt.
I nyere tid har vi opplevd at Museet for Samtidskunst har vist en
utstilling om utviklingen av norsk modernistisk maleri uten at
hverken Lars Tiller eller noen av de øvrige Gruppe 5-kunstnerne har
vært med, sier Gjelsvik, som er overbevist om at en slik større bok
om Lars Tiller ville ha kommet for lengst om han hadde vært bosatt i
Oslo. Nå har hun gleden av selv å legge den frem, etter tidligere
arbeider om Oddvar Alstad (1987) og Hans og Hannah Ryggen (1993).
Nå står Lars Tiller endelig i sentrum, i en rikt illustrert
praktbok. Samtidig viser forfatteren et godt utsyn over trøndersk
samtidskunst generelt, i et vidt perspektiv fra de lokale kunstnerne
Lars Tiller var spesielt opptatt av, først og fremst Bjarne Ness og
Oddvar Alstad, til kunstnere som han selv har påvirket, blant dem
Håkon Gullvåg, som har hyllet Tiller i en storslått hommage.
Andre kunstnere
På veien har Gjelsvik vært opptatt av å gi fortjent oppmerksomhet
til andre betydelige kunstnere i trondhjemsmiljøet, ikke minst
Karsten Keiseraas og Oddmund Kristiansen. Den 91-årige Keiseraas har
fra sitt langvarige svenske «eksil» bidratt med verdifullt
minnestoff til boken. Det samme gjelder en annen veteran med stor
beundring for Tiller, form og farge-professoren Arne E. Holm, samt
maleren Bjørn Skaun, som døde i fjor. - Det kjennes godt å ha fått
brukt disse som kilde, sier Magni Moksnes Gjelsvik, som håper at
boken vil vise, dokumentere og begrunne at Lars Tiller bør ha en
betydelig plass i norsk kunsthistorie.
Tekst: Per Christiansen/Adressa.no